I flere år har jeg forsøkt å finne ut hva de to brødrene Johan Adrian Jacobsen og Bernhard Philip Jacobsen utrettet på sine reiser og ekspedisjoner. Det var Adrian som var mest kjent. Han hadde jeg hørt om fra jeg var ung, min mor hadde en bok skrevet av han, «Gjennom Ishav og Villmark. En norsk skipper på forskerfærd blant naturfolkene». Det var en ungdomsbok, spenningsbok som jeg leste. På den tiden var det mange andre bøker som var vel så spennende, bl.a. om David Crockett, og vi leste de ukentlige magasinene som kom hver onsdag om kaptein Miki, Tarzan, Jukan og bladet «Vill Vest» og «Texas». Vi leste også magasin og bøker om» cowboys og indianere», og Donald Duck var selvsagt populær lesning.

Min forskning de senere år viser hvor langt fra sannheten ukebladene og de populære guttebøkene var, det var eventyrfortellinger. Vi som var født i Norge på 50-tallet, selv for meg fra Karasjok, midt på Finnmarksvidda, var påvirket av denne ukebladkulturen, vi var påvirket av det «amerikanske» «klisjeaktige» synet på nybyggertiden i Amerika.

Jeg har nå bodd i USA i 3 år, 2012-2013 og 2017-2019, og jeg synes fortsatt det er interessant å oppdage hvor tett vi var på USA hjemme på 50-tallet, interessen for amerikanske biler, amerikansk levesett, musikken fra USA med Louis Armstrong som var min favoritt da jeg også spilte trompet, Elvis Presley, Frank Sinatra og alle de andre som preget musikklivet, og ikke minst filmene fra Hollywood, med skuespillere som er udødelige ikoner. Det virker som om musikere og skuespillere fra tiden på 50-tallet, og før og til dels etter er blitt «udødlige ikoner». Det skyldes selvsagt at de var først og preget film og musikk da det ble «allemannseie» pga. kino, platebransjen og TV.

Jeg bor på Hawaii, Honolulu, og Dole Plantasjen og Dole Cannery ligger i nabolaget. Det var her den populære ananasen på boks ble produsert, som vi syntes var det beste vi kunne få til dessert, eller som fast innslag i bløtkaka.

Har dette, denne erfaringen, noe med formidlingen av Adrians historie å gjøre? Jeg vil komme tilbake til det.

Vi har noen felles erfaringer Adrian og jeg. Vi er fra samme familie, og vi er en del av den samme familiekulturen. Vi har erfart denne kulturen gjennom hele vårt liv. Den var sikkert noe annerledes på Adrians tid, men jeg tror at den lever også i meg. Jeg håper det. Det er vel slik man kjenner forbindelsen til sine røtter. Jeg har 16 tippoldefedre. Jeg kjenner bare til et sted på denne kloden hvor noen av dem hadde sine hjemsteder, og det er Risøya. Der står huset hvor min oldemor og bestemor er født. Det er her jeg har mine røtter sammen med Adrian.

Jeg vokste opp i Karasjok, en liten bygd på Finnmarksvidda, 2000 innbyggere på den tiden. Sammenlignet med Adrian så hadde jeg det meste. Skolegang, osv. Men jeg også ønsket meg ut i verden. Vi var isolert, kanskje mere isolert en Adrian på sin tid. Adrian bodde ved en ferdselsvei, havet, som kunne bringe han til alle deler av kloden. Mest nærliggende var kysten, bygder og byer hele veien til Bergen og eventuelt helt sør til Mandal og derfra nordover mot Oslo. Det var vanskeligere for oss, men vi kunne reise til kysten eller ta buss og tog gjennom Finland og Sverige til Oslo. Det gjorde jeg da jeg var 16 år, og kom aldri tilbake for å bo på hjemstedet.

Jeg hadde et sterkt ønske om å komme ut av isolasjonen i en liten bygd.

Jeg har vært på stedet hvor David Crockett døde, på Alamo i Austin, Texas. Det var interessant å finne den korrekte historien om hans liv.

Interessen for Adrians liv og virke økte for min del da jeg kunne søke på internett. Da fant jeg mange artikler som omhandlet hans liv som sjømann og kaptein, fisker og fangstmann, ekspedisjonsleder, eventyrer, etnologisk samler og forfatter. Det var mye stoff som omhandlet hans liv, og mere kom til. Det dukket stadig opp nye artikler, og det kommer stadig nye artikler og ny viten om hans liv og virke.

Det var også forbausende å se hvor mange forskere som fortsatt skrev fagartikler om hans virke som arrangør av «levende utstillinger» av urfolk. Dette var populært i Europa fra 1870- tallet til 1930-tallet, og også senere. Norge hadde sin utstilling i Frognerparken i 1914, «Kongolandsbyen». Det ble ivrig diskutert og kritisert i media da nytt 200 års jubileum for Grunnloven av 1814 skulle feieres i 2014. Sameleiren på Lillehammer, ved bredden av Mjøsa under OL på Lillehammer, er mindre diskutert.

På verdensutstillingene fra 1878 i Paris og senere, var dette et fast og meget viktig innslag, utstillinger av urfolk fra fjerne deler av verden var populært. Samer deltok også på utstillinger, også på verdensutstillingen i Paris i 1878 og Chicago i 1893. Adrian var involvert i utstilling av samer i 1878 og 1926. Han var på verdensutstillingen i Chicago i 1893, men ikke involvert i utstillingen av samer.

Catrine Baglo, skrev sitt doktorarbeid om dette: «På ville veier» i 2011 og ga senere ut bok med samme tittel i 2017. Kirsten Kotte Holiman skrev sin masteroppgave om Adrian og hans bedrifter i 2012.

Anton Meyer, tidligere norsk konsul i Anchorage, skrev biografi om Adrian i 2013: «Kaptein Johan Adrian Jacobsen – En oppdagelsesreisende Norge glemte».

Adrian er mest kjent som etnografisk samler, og da er det reisen i årene 1881-1883 som er den viktigste, fordi han på denne reisen samlet inn 7000 etnologiske gjenstander til det kongelige Etnografiske Museum i Berlin. Hans oppdragsgiver var professor Adolf Bastian, direktøren ved museet. Bastian hadde selv samlet inn etnografiske gjenstander, og ble interessert i faget, på sine tidligere reiser som skipslege.

Det er litt morsom å tenke på at Bastian var min kollega, og vi ble begge interessert i faget etnografi, og begge opptatt av Adrian som person og hva han fikk samlet inn av gjenstander til museet i Berlin på sine reiser.

Det er et morsomt sammentreff at Bastianøyene på østsiden av Spitsbergen er oppkalt etter Adolf Bastian, og Bastianøyene ikke ligger så fra Rønnbeckøyene.

Våre navn er knyttet til hverandre på en underfundig måte, knyttet sammen på kartet og på globusen.

Det har vært mange universitetsfolk, museumsfolk og professorer som har skrevet om Adrians liv som etnografisk samler, om hans ekspedisjoner og farefulle ferder i villmarken, på eksotiske steder og på andre kontinenter. De har skrevet fra sitt profesjonelle ståsted, og med fokus på sin interesse geografisk og på tema.

Min forskning har gjort at jeg har kommet i kontakt med mange som har stor kunnskap om Adrian og hva han utrettet. I dag har jeg vært i kontakt med alle de som har mest kunnskap om Adrian, og jeg kjenner de fleste personlig. Mange er blitt venner. Da snakker vi om folk som har jobbet med stoff omkring Adrians virke fra 80 tallet, dvs. i 30 år. De jobber på universitet og museer i Norge, Tyskland, Canada og USA, og jeg har også møtt dem på dere hjemmebane, i landet der de bor.

Det betyr at jeg har møtt disse i Tromsø, Risøya, Oslo, Berlin, Los Angeles, Vancouver, Victoria BC, Bella Coola og Anchorage i Alaska. Det har vært utrolig viktig å møte dem der de jobber, og det har vært viktig å kunne reise tilbake. Etter et første møte er det flere nye spørsmål som dukker opp, og det får man kanskje svar på ved neste besøk. Kommunikasjonen går også så mye bedre når man har lært å kjenne folk. Det har vært mange møter i Tromsø og Berlin, og flere besøk i Victoria og Anchorage.

Jeg planlegger nye reiser for å møte viktige folk i Chicago, New York og Oregon, for å nevne noen.

Den virkelige starten på mitt arbeid startet i 2015. Da skulle jeg for første gang se «Jacobsen Collection» ved Etnologisk Museum i Berlin, i utkanten, i Dahlem.

Da vi kom inn var vi virkelig spent på om vi ville finne gjenstander innsamlet av Adrian. Vi fant en liten gjenstand av bein i den første glassmonteren som var plassert i rommet før vi kom inn i den første store hallen. Vi syntes det var flott og tok mange bilder av den gjenstanden. I den neste hallen var det tydeligvis fokus på «Native Americans» fra prærien. Vi fant ingen objekter samlet inn av Adrian. Humøret sank litt da.

Da hadde vi bedre lykke i den neste hallen. Her var det mest merket med «Jacobsen Collection» eller på tysk «Samlung Jacobsen» og det var gjenstander fra British Colombia i Canada. Her fikk jeg for første gang se hva Adrian virkelig hadde utrettet. Inntrykket var overveldende, så mange flotte gjenstander. Tidligere har jeg ikke vært veldig ivrig på å studere etnografiske gjenstander, men disse objektene var vakre, det var kunstgjenstander. De var kjøpt hos «First Nations People» i BC på ekspedisjonen han gjennomførte i 1881-1883. Det var en tøff reise han gjennomførte. Han har selv skrevet bok om denne reisen sammen med «ghost writer» August Wold (dette er det korrekte navnet, fordi flere steder står det Adrian Wold).

Tittel på boka: «Alaskan Voyage, 1881-83: An Expedition to the North West Coast of America»

Boken er enestående. Den beskriver reisen, men den beskriver også hvor vanskelig det var å gjennomføre denne reisen. Denne reisen kunne ikke ha blitt gjennomført av vitenskapsmenn med erfaring fra bylivet og det kultiverte Europa. En erfaren kaptein og sjømann fra Tromsø, som hadde erfart et strabasiøst liv på havet, i regn og snø, kuling og storm. Han var vant til sjø, is og snø, kulde og vind. Han kunne bo og overnatte under en båt eller presenning, telt eller en hule i fjell eller i en snøhule, og han overnattet i små jakthytter. Dette var ofte hytter uten isolasjon, og kun en enkel ovn for oppvarming og koking av mat. Han kunne skaffe mat fra naturen ved jakt og fiske. Han kunne overleve og bo under kummerlige forhold. Problemer oppsto hele tiden, og han måtte ha kreativitet og kunnskap for å løse problemene. Noen ganger var utfordringene enorme, men han løste det ved sitt enorme pågangsmot og stor gjennomføringsevne. Det er morsomt å lese hvordan han i mange sammenhenger når det dreide som om jakt å fiske, var fullt på høyde med de innfødte. Han hadde alltid med seg innfødte på sine ferder, lokale folk, som han også kunne snakke med. Han lærte seg det språket som ble brukt ved handel i disse områdene langs kysten, «Chinook», på samme måte som han hadde lært den norsk-russiske varianten som ble brukt i Pomorhandelen på den tiden. Han var selv en del av kulturen rundt Pomorhandelen. Hans bestefar var en russisk sjøkaptein, og i mange år ble russiske navn brukt når barna i familien ble døpt.

Adrian ble kaptein på egen båt 17 år gammel, og reiste nordover fra Risøya med kun unge folk om bord, på fiske og fangst i havet og på isen rundt Spitsbergen. Det blir sagt at voksne folk ikke turde være med en båt hvor kapteinen var 17 år. Han drev på med dette i 4 år før han flyttet til Tyskland 21 år gammel. Han var på dette tidspunktet blitt en erfaren ishavsskipper.

Han fisket bl.a. Håkjærring, det er en stor hai, «Greenland Shark», som kan bli 200 år gammel, og veie et tonn. På Risøya kokte de leveren og produserte den fineste fiskeoljen.

Den siste jerngryta fra denne tiden, hvor Håkjærring-lever ble kokt, ble sommeren 2017 berget opp fra fjære på Risøya. En annen gryte av samme slag står utenfor Polarmuseet. Nå er den gryta et symbol på rikdommen som ble skapt på Risøya gjennom fangst og fiske. Andre viktige bidrag til økonomien var eggsanking og ederdun. De drev også landbruk, noen kyr og sauer. Hest hadde de også.

De egenskapene og den kunnskapen han hadde lært hjemmefra, på land og på sjøen, var helt nødvendig for å gjennomføre de ekspedisjonene han senere gjennomførte.

Han hadde dårlig skolegang, som alle barn langs kysten på den tiden, og spesielt for de som bodde på en øde øy, som Risøya. De fikk skolegangen på en annen øy, i noen få uker, høst og vinter/vår. De kunne ikke reise og bo på et internat, hvor det var rent, og hvor de fikk regelmessige måltider. De måtte bo hos private, og det var tilfeldig hvor mye omsorg og mat de fikk. Adrian klaget i ettertid ikke over dette, men sa heller at han hadde ønsket seg mere skolegang.

Da han kom til Tyskland lært han seg tysk, både muntlig og skriftlig. Hans tyske skriftspråk var ikke «korrekt tysk», og han hadde derfor pga. dette og manglende utdanning, problemer med å bli anerkjent i de akademiske miljøer i Tyskland på den tiden. Han fikk aldri den vitenskapelige stilling innenfor faget etnografi på et museum, slik han hadde ønsket, og slik han var blitt lovet av Adolf Bastian? En fast offentlig stilling var viktig fordi han da også ville få pensjon.

Adrian arbeidet hele livet. Han flyttet til Norge og Risøya i 1943, og døde der i 1947. Da han kom til sitt hjem i Stellingen, utenfor Hamburg, etter en bytur og et møte, fant han huset sitt utbombet, og han reiste til Norge med de klærne han hadde på seg, og en dokumentmappe under armen.

Dokumentmappen innehold de siste dokumentene som han hadde lagt fram i et møte og hans plan var å få dette publisert, slik skulle gi han en liten ekstra inntekt. Dette var dokumenter og manus til boken som ble utgitt av et norsk forlag i 1944.

Adrian hadde klart å få en liten pensjon på dette tidspunkt, men ikke nok til å foreta reiser hjem til Norge og til Risøya. Han ønsket å foreta disse reisene fordi han ikke var ferdig med sitt arbeid, og han ønsket å bedre sin økonomi.

Han utga sin siste bok i 1944. Da var han 91 år. Adrian var en sliter.

Adrian reiste ut i verden ung og «gjøger», han ville oppnå noe i livet sitt. Han ville ikke ende opp på en øde øy i ishavet, med erfaring kun fra jakt og fiske. Men det var det han gjorde. Han kom tomhendt hjem! Spørsmålet er om denne hjemturen var et nederlag. Han var blitt enkemann i 1937. Han hadde et år tidligere mistet en sønn, som døde etter senskader fra 1. verdenskrig. Han hadde 3 sønner tilbake i Tyskland.

Hva tenkte Adrian på når han oppsummerte sitt liv på Risøya, de 4 siste årene av sitt liv. Han var da fysisk svak og dårlig gange. Han var nesten blind.

Vi får tro at han var takknemlig for at han hadde hatt et rikt liv, med opplevelser fra hele verden, noe som ikke var alminnelig på den tiden. Han var klar over at de etnologiske gjenstander han hadde hentet fra alle verdens hjørner befant seg på flere museer rundt om i verden. Han var klar over at hans private arkiv ble bevart på et museum i Hamburg. Resultatene av hans liv ble vel ivaretatt.

Han var så heldig å kunne komme tilbake til sitt barndomshjem og ha sin familie omkring seg. Han kom tilbake og var høvdingen i huset. Alle respekterte Adrian. Han hadde en høy status blant sine egne, men også blant de som kom på besøk.

Han etablerte sine egne rutiner i huset. Han hadde faste daglige gjøremål, og daglige spaserturer. Johan Røstad, et medlem av familien, var på Risøya sommeren 1944 og 1945, og hjalp til med forskjellig arbeid. Han var da 14-15 år gammel. Han hadde som oppgave å hente inn kyrne fra de små holmene i nord hvor de gresset hele dagen, og til» melkeplassen» hvor de ble melket hver kveld.

Når tiden var inne for å hente inn kyrne fra holmene, plystret Johan og hesten kom straks. Han satte seg på hestens rygg og det bar av sted i sakte galopp på stien mot sør forbi «melkeplassen» og til sundet som gikk over til de første gresskledte holmene. Hesten vadet og delvis svømte fra holme til holme inntil alle kyrne var på plass for å bli melket. Johan var våt til livet, en kald fornøyelse. Temperaturen i havet, 10-12 grader Celcius, så ikke ut til være noe problem for hesten eller kyrne, men for Johan var det en skikkelig kald opplevelse. I sine samtaler med Adrian fikk Johan beskjed om at det Johan opplevde av kulde en time om dagen midt på sommeren, var noe Adrian hadde vært utsatt for på sine reiser i time etter time, dag etter dag i lange perioder. Adrian hadde reist mye om vinteren i Pasific Northwest, i en kulde man knappt finner andre steder på kloden. Johan ble ydmyk når Adrian konfronterte han med dette, og valgte å ikke klage mer over den kalde fornøyelsen som var forbundet med å hente kyrne på holmene.

Johan hadde mange samtaler med Adrian, samtaler som ble til mange timer over en periode på nesten 2 måneder. Johan forteller om hvordan han hver morgen satt nede og ventet på at Adrian skulle komme å få sin morgenkaffe og frokost. Han hørte når Adrian kom ned trappa, et trinn om gangen, og han støttet seg til rekkverket. Adrian var dårlig til bens og nesten blind.

Adrian kom inn i stua innenfor kjøkkenet, og satt seg i sin egen stol. Den var plassert slik at han kunne se ut av vinduet mot naustet på venstre side og båthuset på høyre side. Han så sandstranda nedfor huset og mindre båter som var trukket opp på land. I bukta lå det flere båter festet til hver sin moring. Utsikten var rett mot syd, og på solskinnsdager lå stua badet i lys. Da ville også vinduene være åpnet og ofte også døra som var ved trappa til andre etage og som åpnet seg mot havet i syd. Han kunne høre suset fra havet og bølgeskvulpene mot stranda, og han høre levenet fra folket som var i arbeid på stranda, og i båtene. Det var viktig å kunne høre lydene. Det kunne virke som om hørselen som var nedsatt, var mindre nedsatt enn synet. Han hadde grå stær. Synssvekkelse var noe som gikk igjen i familien hos de eldre. Johan kunne huske at Adrian fikk besøk av sin kusine som var yngre, og også hun brukte lupe for å lese.

Kvinnene i huset pyntet med blomster i vinduene, men ikke det vinduet hvor Adrian hadde sin stol. Blomster måtte ikke hindre hans utsikt fra stolen. Fra stolen kunne han ved å dreie hodet mot venstre se døra til kjøkkenet og døra mot trappa og utgangsdøra. Adrian hadde full kontroll når han satt i stolen, han kunne følge med hva som skjedde i huset og utenfor der båtene lå, og hvor det var stor aktivitet. Spesielt eggsankinga om våren interessert han seg for, han kunne se at alle som bodde på øya var engasjert, kvinner og menn, og barna var også med på dette. Alle robåtene de hadde ble benyttet, og han kunne se hvordan de kom tilbake lastet med egg. Han opplevde naturen og omgivelsene utenfor som om det var tåke hele tiden.

Adrian kom ned trappa og satte seg i stolen sin. Før kaffen fikk han hjelp av Johan til å ta på seg ullstrømpene. Selv om sommeren brukte Adrian ullstrømper, det var viktig å holde seg varm på føttene. Det hadde vært et prinsipp han hadde holdt seg til på alle sine ekspedisjoner. Det var viktig å være varm og tørr på føttene. Dessverre hadde det skjedd for ofte på ekspedisjonene at han hadde blitt både kald og våt på føttene, og da ble straks situasjonen kritisk. Han hadde mere enn en gang vært i en situasjon hvor det var risiko for koldbrann i tærne, men han hadde berget seg hver gang. Han hadde merket at han lettere ble kald på føttene etter ekspedisjonene i kaldere strøk. Adrian sa at det var en helsemessig konsekvens av livet han hadde ført, og at han på eldre dager måtte betale for det. Han understreket at han ikke angret, det var nå slik det var. Han aksepterte sin skjebne.

På riktig varme dager kunne Adrian sitte i solveggen foran huset. Han ba om hjelp til å ta av seg skoene og ullstrømpene. Han vandret nå barbent i den varme sanden på stranda, blikket vendt mot syd, tenkende. Han ble stående lenge, drømmende, nå var han langt borte, han var tilbake på en av sine reiser til fjerne himmelstrøk. I slike øyeblikk ble det også stille omkring han. De som var sammen med han stoppet å prate i respekt. De forsto, og de ønsket ikke forstyrre hans øyeblikk, de forsto at han var et annet sted for en stund.
Johan hjalp han med å få på skoene, og nå bar det ut og til «lillehuset» som var en del av fjøset som lå på nordsiden av huset, litt opp i bakken. Adrian ville ikke ha hjelp nå, han tok sin stokk og vandret for dette gjøremålet.

Spaserturene var viktige, han måtte kjenne vinden mot ansiktet, snuse på naturen, vurdere været, slik han alltid hadde gjort. Da levde den gamle kapteinen. Han levde godt de siste årene av sitt liv, på hjemmebane.

Adrian kunne nok ikke ha tenkt at hans liv og virke mere enn 70 år etter hans død skulle bli mere aktuelt enn noen gang tidligere, viktigere enn da han selv levde. Etter stillhet i mange år etter hans død, våkner den gamle kjempens livsverk til live gjennom de mange vitenskapelig artikler og bøker som skrives om han i dag. Han oppnår en anerkjennelse som etnografisk forsker og samler, av de meste kompetente innen faget internasjonalt.

Den største anerkjennelse er at han får en posisjon som den viktigste personen på det nye Etnologiske Museet i Tyskland, Humboldt Forum.

Oversikt over museer som har gjenstander som er samlet inn av Adrian i Norge og i utlandet. Hvor mange gjenstander er det totalt? Hvor mange brant i leiligheten hans i 1943?

Bergen, Oslo, Hamburg, Berlin, New York, Smithsonian i Washington, Field Museum Chicago.Flere museer. Navn?

Denne oversikten skal vi publisere for første gang.

Kart ever Adrians reiser i BC og Alaska 1881-83. Vi publiserer disse kartene for første gang

Min reise i Adrians fotspor fikk virkelig fart da jeg i 2015 fant ut hva som var planen med «Jacobsen Collection» i framtiden.
Tilbake til besøket på museet 21.august 2015. Min kone Inger Torhild Gram hadde sett en plakat hvor det var annonsert et foredrag om Adrian Jacobsen med tittel: Kapitan Jacobsen: Ein Sammler-Viele Perspektiven.

Dette foredraget skulle holdes den 8. oktober på Humbold Box, et midlertidig bygg som lå ved det nye Berlin Plalace som var under bygging. Dette bygget ligger sentralt i Berlin, kanskje den mest sentrale tomta i hele Europa, på den berømte Museum Insell, nederst i Unter dem Linden. Berliner Dom ligger på andre siden av gata. Uten tvil en sentral plassering.

Jeg besluttet å reise for å høre dette foredraget, fordi jeg regnet med å kunne møte folk som var interessert i Adrians historie. Jeg kontaktet Humboldt Forum som var arrangør og fikk snakke med Presse og informasjonsdirektør Stefan Müchler. Han var imøtekommende og ønsket meg velkommen, og han syntes det var hyggelig å få besøk av en som representerte Adrians familie fra Norge.

Han ønsket at jeg kom i god tid før møtet startet og ville ha et møte med meg i restauranten på toppen av Humboldt Box. Til stede på møtet var også direktør ……………..

Jeg fikk på dette tidspunkt informasjonen om at Etnologisk Museum i Dahlem, som vi hadde besøkt et par måneder tidligere, skulle flytte inn i nybygget, Berlin Palace, og det skulle skje i 2019. Den store nyheten var at «Jacobsen Collection» alene skulle representere urbefolkningen i Nord Amerika, i 3 haller. De regnet med 3 millioner besøkende årlig til det nye Berliner Schloss/Berlin Palace. Nå snakker de om 3-4 millioner besøkende årlig. Bygget er på 40.000 m2, og arealet til utstillinger er på 17.000 m2. Den ene hallen skulle huse den store totem pålen som Adrian hadde kjøpt til museet, med høyde på 9 meter. Det betyr at denne hallen går over 2 etager.

Når den totem pålen skal på plass blir det en seremoni med deltagere fra den stammen hvor totem pålen kommer fra i British Colombia, og en av deltagerne er oldebarn av han som laget den.

Dette var selvsagt sjokkerende (på en god måte) nyheter for meg. Det ble på møtet også informert om det skulle være presse tilstede, og at detaljer om de hallene hvor Adrians innsamlede etnografiske gjenstander skulle bli vist, ville bli presentert. TV kanalen ZDF var tilstede, og jeg ble intervjuet, og det ble tatt mange bilder hvor jeg viser fram modell av det nye slottet og de hallene hvor objekter fra «Jacobsen Collection» skulle bli utstilt. Det var planlagt at 500 av de 7000 gjenstandene Adrian samlet inn fra, 3000 gjenstander fra BC og 4000 gjenstander fra Alaska, skal vises fram i det nye museet.

Jeg møtte også kurator Monika Zessnik og Direktør for det Etnologiske Museum, Professor Viola König.

Det var etter møtet i Berlin 8. oktober 2015 at jeg forsto at planen om å lage en dokumentarfilm om Adrian måtte gjennomføres nå! Jeg hadde ved flere anledninger snakket med John Arvid Berger, profilert filmprodusent i Tromsø om å lage en dokumentar om Adrian, og vi hadde hatt møter om dette, uten at det var tatt en endelig avgjørelse. Denne avgjørelsen ble tatt straks jeg var kommet hjem fra Berlin i oktober 2015.

Jeg har senere hatt flere besøk i Berlin, og har alltid hatt et møte med Stefan Müchler, og har også møtte Monika Zessnik og Viola Kønig flere ganger. Vi har gjort filmopptak av alle de 3 nevnte, ved flere av besøkene.

Jeg hadde allerede dagen etter, 9. oktober 2015 møte med Monika Zessnik ved Museet i Dahlem, og det som var tema den dagen var faktisk om Adrian hadde tilegnet seg objektene på en redelig måte. Adrian sine besøk på gravplasser ble et tema. På det tidspunktet hadde jeg ingen ide om omfanget av dette, og hvordan omstendighetene og forholdene var da han reiste i ødemarka i BC og i Alaska.

Heldigvis har jeg fått mere innsikt i dette, og dette tema kom opp i full bredde i forbindelse med tilbakelevering av 9 objekter fra museet i Berlin 16. mai 2018, til Chugach Alaska Corporation. Det ble en høytidelig og flott Seremoni ved det gamle museet i Dahlem med høytstående personer fra Humboldt Forum, Chugach Alaska Corporation og Den Amerikanske Ambassade i Berlin. Den Norske Ambassade i Berlin kunne ikke delta, de fikk beskjed for sent. Jeg var invitert, og vi benyttet anledningen til filming i 2 dager. Dagen før hadde jeg et møte med direktør John Johnson fra Chugach Alaska Corporation sammen med Monika Zessnik, med påfølgende lunsj sammen, og et filmintervju med John Johnson i bakhagen til museet.

Jeg fikk god kontakt med John Johnsen, og under Seremonien hilste jeg også på hans kone Ellinor. Hovedbudskapet fra Johnsen var at hans folk ikke hadde noe negativt å si om Adrian. Det var andre tider «back then». Han ønsket å rette blikket framover, finne gode måter å samarbeide med museet i Berlin. Han sa også at uten Adrians innsats ville det ikke vært noen Seremoni i dag, og de objektene de nå fikk tilbake ville ha vært borte for alltid. Jeg ble personlig invitert til å komme på besøk til dem i Anchorage hvor han bor, og han inviterte meg på tur i Alaskas villmark. Den invitasjonen håper jeg å kunne følge opp.

Lang historie om overleveringen av objekter, 16. mai 2018, museets argumentasjon etc.

Adrian sin historie er tett knyttet til familien på Risøya, men det var spesielt 2 av brødrene som han arbeidet tett sammen med i sitt voksne liv. Det var eldste sønn i barneflokken på 12, Jacob Martin og yngstemann Bernhard Philip. Han samarbeidet med dem begge som voksen, over mange år, men det var i barne- og ungdomsårene at det ble knyttet sterke bånd mellom Adrian og de to, på helt forskjellig måte.

Jacob Martin reiste ut som sjømann i utenriksfart og han sendte postkort hjem fra alle havner han var innom. På veggen hjemme på Risøya hadde Jacob Carl montert et kart, og her ble alle stedene Jacob Martin hadde besøkt avmerket. Det var spennende for en gutt i skolealderen å merke seg brorens reiser rundt i hele verden, og det var sikkert med på å skape en drøm om å gjøre det samme. Når Jacob Martin var på besøk hjemme fortalte han historier om egne opplevelser der ute i den store verdenen, og det var rene eventyrfortellinger for en gutt på Adrians alder. Den muntlige fortellingen var viktig på den tiden, uten radio og TV, og smått med annet lesestoff som aviser og blader. Dette skapte mange bilder i hodet til Adrian, fantasien fikk fritt spillerom.

Da Adrian var 21 år bestemte han seg for å finne lykken ute i verden, langt fra Risøya. Han reiste til Hamburg, til sin eldste bror Jacob Martin, som alltid hadde vært et forbilde. Jacob Martin ble en dyktig fotograf, og jeg fant et flott portrett av Adrian i 20-års alderen, i et familiealbum i Asker. Adrian hadde familie i Asker som han ofte besøkte.

Jacob Martin tok mange portretter av deltagere på «levende utstillinger» ved Hagenbecks Dyrehage i Hamburg.

Da han følte seg klar, og det var da han var 21 år, reiste han til Jacob Martin i Hamburg for å starte et nytt liv. Det ble et eventyrlig liv.

Adrian var også nært knyttet til sin minste bror Bernhard Philiip, som var 10 år yngre. En høstdag i 1869 bestemte Adrian og 3 voksne at de skulle hente inn rekved som de i løpet av sommeren hadde samlet på forskjellige steder på holmene omkring. Dette var en vanlig og viktig beskjeftigelse. Rekved og tømmer, russetømmer, var noe som ble brukt til oppvarming, men også til å bygge hus, bygninger og kaianlegg. Det var et viktig bidrag til å kunne overleve på øde boplasser langs kysten av Nord-Norge. Philip hadde mast om å være med, og under tvil fordi været ikke var bra, fikk han likevel være med.

De samlet sammen mye rekved i en mindre båt, og var på vei hjem med dette da ulykken skjedde. Været var som så ofte om høsten, preget av vind, som kom i rosser, regn og sludd. Dårlig vær var det. Båten gikk rundt på grunn av for mye last, og alle om bord falt i sjøen. Philip var 6 år og kunne ikke svømme, men han klarte å klore seg fast til Adrian, med et stramt grep rundt halsen til Adrian. De to andre voksne klarte å komme seg opp på hvelvet av båten, og ble sittende der. Adrian klarte å svømme med Philip på ryggen til nærmeste holme, og herfra vadet han inn til fast grunn på hovedøya. De klarte å gå tilbake til huset, våte til skinnet og skjelvende av kulde. De varslet om de som satt på hvelvet, og en båt gikk straks ut og berget de to på hvelvet, og de berget båten. Rekveden ble også berget, det var også viktig.

Denne gangen var de heldige, alle berget livet. Adrian berget livet til Philip, og de fikk et veldig nært forhold til hverandre etter denne hendelsen. De hadde god kontakt med hverandre gjennom hele livet. Philip flyttet til BC i 1884, og ble boende der til han døde i 1935. De samarbeidet da de hentet 9 Nuxalt Indianer til utstilling i Tysland og Europa i 1885-86, og de var sammen om innsamling av etnografiske gjenstander over flere år. Brødrene skrev brev til hverandre i alle år, og de skrev på norsk.

Philips liv i Canada er et eventyr, og han var lik sin bror, kreativ og med stort pågangsmot. Han var kun 20 år da han i 1884 flyttet til Canada og BC. Han startet med å reise til Victoria, Vancouver Island, og det var samarbeidet med Adrian som førte han dit. De startet samarbeidet med innsamling av etnografiske gjenstander. Philip klarte også å forhandle fram en avtale med 9 medlemmer av Nuxalk stammen fra Bella Coola om å reise og delta på utstillinger i Hamburg, Berlin og andre byer i Europa. De kom tilbake etter 13 måneder.
Phillip slo seg ned på vestkysten av Vancouver Island. Han bli ansatt som sjef for Clayoquot Store og ble også postmester der i 1895. Da var han 31 år. Han hadde lært seg handels språket her, «Chinook trading jargon.» Han var vant til å handle med de innfødte gjennom flere år, og kommuniserte godt med dem. Han var den som gjennom norske aviser i Minnesota, USA, oppfordret norske imigranter til å komme til Bela Coola. Det kom over 90 norske med presten Christian Saugstad i spissen til Bella Coola, høsten 1894. Han hadde selv vært med på å forberede at de skulle komme, ved å bygge vei fra sjøen og opp dalen, Bella Coola Valley, i 1893.: «10 miles of road with two bridges». Veien var finansiert av den Canadiske regjering, og var således på statsbudsjettet til Canada det året.
De norske bygde kirke og bygde opp tettstedet Hagenborg. Kaptein Thorsen var den som hjalp Philip med byggingen av veien i 1893. Kaptein Thorsen hadde mistet sitt skip i et forlis, og nå slo han seg ned i Bella Coola med kone og sin datter Helga, som nybygger. Han var den første norske innbyggeren i Bella Coola. De eneste hvite som bodde i Bella Coola var en engelsk familie som drev Hudson Bay Company Station, familien Clayton.

Philip var blant de første norske som etablerte seg fast i Claoquot Sound, nær Tofino. Han oppfordret andre landsmenn til å komme. Han hadde igjen god kommunikasjon med Canadiske myndigheter og skrev brev til «Chief Commissioner of Lands and Work for British Columbia.» i 1894, og «asked him to set aside land for his fellow countrymen». Det kom raskt svar, og før slutten av 1894 hadde de første norske blitt tildelt land. De fleste norske etablerte seg nær Tofino i Grice Bay. Jacob Arnet fra Norge kom samtidig med Philip i 1894. Arnet familien hadde slektstreff i Tofino i 1994 nøyaktig 100 år senere, og da var Arnet familien økt til 175 medlemmer. Flyplassen på Vancouver Island ligger ikke lang herfra.

Som manager av Clayoquot Store drev Phillip med kjøp og salg av varer, og lokalt utviklet det seg en produksjon av lokale håndverksprodukter, som lignet de etnografiske gjenstandene som Philip tidligere hadde kjøp. Denne produksjonen ble karakterisert som turistvarer. Det var «baskets, mats, carvings, totem poles, spoons and ceremonial gears.»

Eieren av Clayoquot Store var Thomas Earle, «a man of conciderable property.“

Etter hvert ble det solgt slike varer i mange butikker i Victoria, og kvaliteten ble dårligere, typiske «turist» ting.
Philip was known for travelling the hole BC Coastline in a rowboat. He was the first person doing that. His boat was connected to a canoe, and he also could use sail. This happened in the first years after his arriving BC, and the reason for his travels, was to purchase artifacts from the natives.

Franz Boas: Collected bones and skeletons. He started with that. Before 1890 he had collected 200 skulls at Vancouver Island from sacred places.

Franz Boeas the most respected Researcher of Native Culture in America.

His interest for Etnografy started when he met the nine Nuxalt members i Germany i 1885-86. He traveled to BC and met Philip an George Hunt. They where the pathfinders for Franz Boas.

Philip giftet seg med Helga Thorsen, datteren til Kaptein Thorsen, i 1909. De hadde åpenbart kjent hverandre i mange år. I 1893 da Philip og Kaptein Thorsen bygget veien i Bella Coola var Helga der, og hun var 17 år, og han var 29 år.

Da de norske ankom Bella Coola i oktober 1894 ble de møtt av innfødte i dere kanoer. Men framme i en av kanoene satt Helga, en vakker ung kvinne, med flagrende lyst hår. For de som ankom var det det en hyggelig mottagelse.

Helga og Philip fikk ingen barn. De adopterte en datter, Gudrun Eide, fra Rogaland. Philip hadde en sønn utenom ekteskap, Thorvald Henning Edvard Jacobsen født i mars 1883. Han ble født da Adrian var på sin ekspedisjon i Alaska på hundeslede. Philip flyttet til Canada da Thorvald var 1 år.

Philip sluttet i jobben i Clayquot i 1889, og han flyttet til Bella Coola.