Kurator Tina Brüderlin sier i en kommentar til «Nordlys» at denne form for kritisk kommentar og evaluering under en utstilling ikke er uvanlig ved muséer i dag, men det er første gang de på muséet i Berlin har lagt ut alle tekstene på nettbrett slik at de besøkende kan lese både Jacobsens versjon og urfolkenes motforestillinger.

Jacobsens arbeid og metoder er godt kjent og både tematisert og problematisert gjennom nyere proveniensforskning blant, sier Brüderlin. Hun forteller at de har 15 fast ansatte vitenskapelige medarbeidere ved muséet som blant annet jobber med å oppspore forhistorie, virkelige eiere osv. til de mange gjenstandene muséet har. Som flere andre oppkjøpere var ikke Jacobsen så nøye med å skrive opp hvor, når og av hvem han kjøpte gjenstander. Muséet har derfor jobbet mye med å fastslå eksakt de enkelte gjenstandenes opprinnelse og ekthet.

Da Jacobsen la ut på sin store reise for nesten 150 år siden, hadde interessen for indianere og urfolk i flere europeiske land nådd et høydepunkt. Mange muséer sendte ut agenter som skulle kjøpe opp gjenstander for å bevare minnet om urbefolkningene som man den gang trodde var i ferd med å dø ut. Jacobsen var en av disse oppkjøperne og i sin reiseberetning forteller han utførlig om hvilke forhold han arbeidet under, om konkurransen med de andre oppkjøperne og han klager over de høye prisene.

I utgangspunktet er Jacobsen på en ordinær innkjøpstur og vil betale for gjenstandene han vil ha, men mange ganger møter han innfødte som ikke vil selge eller forlanger en urimelig høy pris, i hvert fall i Jacobsens øyne.

Representantene for urfolkene i Canada kommer nå til orde i Berlin. De hevder med henvisning til nyere forskning at det tas i bruk både uhederlige metoder, tyveri, trusler og vold for å få med seg kunstskattene hjem til Berlin. Han beskyldes for å ha en for sin tid typisk kolonialistisk og rasistisk holdning til urfolkene og betegner dem i sin Reiseberetning som «usiviliserte», «late», «uintelligente» eller «primitive» og benytter betegnelser som «rødhuder» og «flatpanner».

Jacobsen viker heller ikke tilbake for å åpne graver og sikre seg hodeskaller og skjelettdeler. Patologisk institutt i Berlin driver rasehygienisk forskning og kjøper hodeskaller både fra Canada og kolonien Tysk Sørvestafrika (i dag Namibia).

Kritikken av Jacobsen fra representanter for urfolkene går også på Jacobsens innkjøps- og samlemetoder. Dessuten bebreider de ham for ikke å ha forstått hva han egentlig drev med. Jacobsen hadde ingen formell utdannelse, noe som trolig er en av grunnene til at han aldri ble anerkjent i vitenskapelige forskningsmiljøer, og han forsto ikke hvilke kontekstuelle sammenhenger som hadde betydning for eksempel for de mange maskene eller totempæler han sikret seg. Mange av gjenstandene han fikk kjøpt eller lurt til seg, var felleseiendom og egentlig uselgelige. Andre hadde en viktig plass i en rituell kontekst som Jacobsen neppe kjente til eller forsto.

Til utstillingen i Berlin har haida-kunstneren Michael Nicoll Yahgulanaas presentert et stort veggmaleri som viser en annen fortelling, en annen virkelighet enn Jacobsens fortelling, som de betegner som en «ensidig, eurosentristisk framstilling». Yahgulanaas ser det hele fra urfolkenes perspektiv. Det nesten monumentale bildet heter «JAJ» som både er et uttrykk fra haida-dialekten for medfølelse og Johan Adrian Jacobsens initialer.

Mye av debatten omkring Johan Adrian Jacobsens virksomhet kjenner man igjen fra den generelle politiske debatt i Tyskland de siste tiår. Planene om å flytte det etnologiske muséet fra en noe anonym tilværelse i Dahlem til det nye «Humboldt Forum» i Berlins sentrum førte blant annet til en voldsom debatt om Tysklands koloniale fortid. Den perioden var kort, egentlig fra 1870-årene til 1917 og 1. verdenskrigs slutt. Det har vært forhandlet i flere år om finansiell erstatning for folkemordet på herero- og nama-folkene i Namibia, og Tyskland undertegnet i sommer en avtale med Nigeria om overdragelse av eiendomsretten til 19 bronsemasker som tyskerne for 150 år siden stjal fra kongeriket Benin som den gang var en del av Nigeria. (Må ikke forveksles med staten Benin av i dag).

Sigbjørn Rønbeck, pensjonert lege fra Tromsø, har i mange år jobbet med Johan Adrian Jacobsens og «gått i Adrians fotspor». Hans oldemor, Ingeborg, og Johan Adrian var søsken. Rønbeck lanserer nå et nettsted for foreningen Captain Adrian Jacobsen Society og jobber med å få utgitt et ferdig bokmanus om eventyreren fra Risøya. Nettstedet skal gi et innblikk i Adrian Jacobsens liv og virke samt gi referanser til fordypning i historien om han. Rønbeck var invitert til åpningen av «Humboldt Forum» i september og har klare meninger om Jacobsens virksomhet for muséet i Berlin og hans ettermæle.

– Adrian var jo et barn av sin tid. Han opererte som alle andre som drev med tilsvarende virksomhet den gang. Det blir feil å vurdere det han drev på med for 140 år siden utfra dagens oppfatninger og verdisyn, sier Rønbeck.

Han mener at hele debatten og problematiseringen av Jacobsens virksomhet startet i 2015. Da pågikk det heftige diskusjoner blant tyske forskere om konseptet for museumsutstillingen og det var ulike syn. Rønbeck mener at delvis var muséet under sterkt press når det gjaldt utforming av utstillingen og delvis var det forskere ved muséet selv som la opp til den kritiske tilnærmingen som er blitt resultatet.

Nå satser han på å samle mest mulig informasjon om Jacobsen i form av bøker, forskningsrapporter, artikler osv på nettstedet for Captain Adrian Jacobsen.